Åpne bekker gir store miljøgevinster for Oslo

Annonsørinnhold

Når vannet kommer fram i dagen, blir forurensningen lettere å oppdage. Bekkeåpning, mange års fornyelse av ledningsnettet og systematisk feiljakt har gitt resultater: Sommeren 2024 var vannet fra Hovinbekken rent nok til å ledes rett ut i Oslofjorden.

Store deler av bekken lå lenge i rør og var sterkt forurenset av avløpsvann. Selv etter bekkeåpningene måtte gjenværende feilkilder finnes og utbedres steg for steg. I badesesongen måtte vannet derfor føres via Midgardsormen til Bekkelaget renseanlegg. 

Johan Wandås, som leder kildesporingen i Vann- og avløpsetaten (VAV), forteller at han er svært stolt av milepælen. 

– Du har prosjektlederen som driver det, oss som finner feil, og Seksjon vannmiljø med prøvetakerne og laboratoriet som overvåker vannkvaliteten i de forskjellige prøvepunktene, sier Wandås. 

Vi møter ham ved Hovinbekken, der han tilsetter fargestoffet uranin i vannet. I rør og koblinger brukes stoffet til å spore avløpsvann og overvann og avdekke feilkoblinger, lekkasjer eller gamle overløp til bekken. 

En renere bekk avlaster renseanlegget 

Ifølge VAV kunne bekken tidligere tilføre avløpssystemet opptil 200 liter vann per sekund. Nå frigjøres kapasitet i tunnelen og renseanlegget, og behovet for energikrevende pumping og kjemikalier reduseres. 

– Det er en kostnad å rense vannet, og det gjør noe med kapasiteten, forklarer Ann Kristin Devik, som har vært prosjektleder for oppryddingen. 

Når bekkevannet ledes til fjorden i stedet for til renseanlegget, blir avløpsvannet mindre fortynnet. Det kan gjøre den biologiske rensingen mer effektiv. Ledig kapasitet gir også mer å gå på før avløpssystemet går i overløp ved store vannmengder, mens færre feil betyr mindre avløpsforurensning i bekken og fjorden. 

Bekkeåpningene gir dessuten byen nye turområder og plass til et rikere plante- og dyreliv. Når vannet kommer fram i dagen, kan sollys og oksygentilførsel bidra til bedre vannkvalitet. 

– Hvis du bygger dette riktig, får du flomdempning ved å ha vannspeil. Du må ha volumer hvor vannet kan vokse, sier Devik. 

Vannprøvene setter dem på sporet 

Trainee Josefin Gilbert jobber nå med vannkvalitet og deltar i prøvetaking i byens vassdrag. Vi blir med henne ned til VAVs eget laboratorium, der vannprøvene analyseres. 

– Det er automatisk prøvetaking gjennom hele uken, slik at det blir representativt, forklarer Gilbert. 

Hver uke hentes blandprøvene inn for analyse av blant annet næringssalter og tungmetaller. For E. coli tas en separat, fersk prøve. Resultatene gjennomgås i faste møter for å følge utviklingen og oppdage avvik. 

Prøvesvarene og dialogen mellom dem som måler og dem som leter, gjør det enklere å finne årsaken til avvikene. Bekkens vannkvalitet påvirkes også av dyreliv og avrenning fra byen, mens VAV særlig retter innsatsen mot avløpsforurensning. 

Fra sommerjobb til garantert fast stilling 

Gilbert hadde sommerjobb i VAV i to somre før hun ble trainee. Hun fikk erfaring med både lekkasjesøk og beredskap før hun fullførte studiene i bygg og miljøteknikk ved NTNU i Trondheim. 

– Det som var fint med lekkasjesøk på drikkevannsnettet, var å være ute og se kummer og rør. Som student hadde jeg ikke noe forhold til det fysisk, forteller hun. 

Hun startet som trainee høsten 2025 og har blant annet vært innom utredning og jobbet et halvt år på Bekkelaget renseanlegg. Traineene rullerer mellom fagmiljøer og oppgaver i halvannet år og er deretter garantert fast stilling. 

– Det som er fint med å være trainee, er at du på en måte blir ekspert i organisasjonen, siden du flytter så mye. Jeg lærer fortsatt om nye oppgaver som avdelingene har, sier Gilbert. 

Én feil kan skjule en annen 

Prøvesvarene fra laboratoriet gir kildesporerne et utgangspunkt for å lete etter feil i ledningsnettet.

– Hovinbekken er hovedstrengen. Det er der alt vannet kommer til. Vi jobber systematisk med å få bedre vannkvalitet på de forskjellige grenene, forklarer Wandås. 

Kildesporerne undersøker flere grener av ledningsnettet samtidig, mens feilene avdekkes én etter én. Med kart, vannprøver og rister som fanger opp søppel fra avløpet snevrer de inn søket etter feil på kommunens nett, private ledninger eller inne i bygninger.

Funnene dokumenteres og følges opp. Der byen bygges om, kan utbedringene samordnes med andre arbeider. 

Devik forteller om en særlig krevende sak på et privat nett, med flere aktører og feil. Den tok tre år, mens andre saker blir fulgt opp langt raskere. 

– Når de er ute i felt, finner feil og sier fra til vaktmesteren, følger vaktmesteren ofte opp med rask utbedring, også uten saksbehandling, sier hun.

– Dyktige saksbehandlere som kjenner prosessen, bidrar til at feilene blir utbedret raskere, legger Wandås til. 

Etter utbedringene undersøker de nettet på nytt, siden større utslipp kan ha skjult mindre forurensningskilder. 

– Hvis du har en gammel bil og har fikset alle feilene, er det lett å finne en ny feil. Men hvis det knirker litt her og der, blir det mye mer jobb å få det i orden, sier Wandås. 

Mange spesialister, ett felles mål 

Devik har erfaring fra en mindre kommune, der få fagfolk måtte dekke mange oppgaver. I VAV kan hun hente hjelp fra eget laboratorium og spesialiserte fagmiljøer. Etaten har også en stor prosjektorganisasjon og interne anleggslag. 

– Du har alt internt, og det er utrolig mye fag. Uansett hva jeg skal gjøre, er det bare å kontakte noen i etaten. Flytter du deg til et annet bord i kantina, har du en helt annen fagdiskusjon, sier hun. 

Gilbert trekker også fram muligheten til å følge mer av et prosjekt. 

– Når man jobber her, har man veldig eierskap til det man jobber med, siden det er kommunen som eier ledningsnettet og renseanleggene. Du er ikke bare med på en liten del av prosjektet. Når flere fagmiljøer jobber med det samme, får du sett det fra flere perspektiver, sier Gilbert. 

– Vi er veldig mange som jobber med forskjellige ting, men vi har et felles mål, og det er veldig fint. Med alt fokuset på Oslofjorden blir det veldig konkret hva du jobber for, avslutter Gilbert.