Klimatiltak kan føre til rettslige konflikter. Ett fagmiljø spesialiserer seg på å løse dem

Dette er advokatfirmaet Haavind Les mer
Dette er advokatfirmaet Haavind Les mer

Verden og Norge går stadig over til mer fornybar strømproduksjon - men natur- og miljøhensyn i kraftutbygging kan ofte føre til tvister mellom ulike involverte parter. Med riktig juridisk rådgivning kan man dempe konsekvensene av slike konflikter, og begrense kostnadsrisiko.

Tall fra FNs klimapanel (IPCC) viser at en fjerdedel av alt CO2-utslipp er knyttet til energiproduksjon, og panelet anslår at innen 2050 må mellom 70 og 85 prosent av all strømproduksjon komme fra fornybare kilder – om vi ønsker å motvirke de verste konsekvensene av global oppvarming. Norge er allerede omtrent selvforsynt med fornybar strøm, fra både vann-, vind-, og varmekraft. Og siden vi er knyttet til det europeiske kraftsystemet, har Norge også anledning til å eksportere grønn kraft til kontinentet – som ikke har samme tilgang på fornybare energiressurser – og dermed bidra videre til det globale tiltaket for å minske bruken av fossil energi. Men – i tilknytning til kraftutbygginger vil det kunne forekomme tvister mellom aktører med motstridende interessefelt, eksempelvis grunnet miljø- og naturvernhensyn, forklarer Mari Reitzel Bjerke, advokat og partner i Haavind. – Vi ser en generell konfliktutvikling mellom overordnede klimatiltak, og den lokale påvirkningen hos de som blir direkte berørt av disse tiltakene, forklarer Bjerke. Hun opplever debatten som tidvis svært polarisert, og at aktører på hver kant fort går i skyttergraver. Motstand mot utbygging er for tiden sterkest knyttet til vindkraft, opplyser hun. – De involverte i en rettslig konflikt er ofte utbyggerne på den ene siden, og direkte berørte grunneiere og rettighetshavere på den andre siden. Blant de som har innsigelser mot utbygginger finner vi også miljøvernorganisasjoner, som normalt frembringer mer generelle samfunnsmessige interesser, eksempelvis knyttet til biologisk mangfold. Bjerke påpeker at tildeling av konsesjoner er styrt av energiloven. – Det vil alltid være både fordeler og ulemper forbundet med et fornybarprosjekt. I konsesjonsvurderingen skal disse fordelene og ulempene veies mot hverandre før det besluttes om konsesjon skal gis eller ikke. Det er en forutsetning at prosjektet samlet sett anses samfunnsmessig rasjonelt å bygge ut. Gjør det ikke det, må konsesjonssøknaden avslås – og det skjer regelmessig. Blant alle meldte og omsøkte vindkraftanlegg har eksempelvis færre enn halvparten fått konsesjon, forteller Bjerke. – Men dette elementet forsvinner fort i debatten. Samtidig har Bjerke sett at den politiske uenigheten om kraftutbygging stadig oftere blir løftet inn i domstolene. Dette er en utvikling som potensielt kan koste kraftprodusenter dyrt, mener hun. Det er et hovedskille mellom prosjekter som er innvilget endelig konsesjon, og prosjekter som er på planleggings- og høringsstadiet, forklarer hun videre. – De sistnevnte prosjektene er – og skal være – gjenstand for politisk debatt, hvor berørte parter skal høres, og konsekvenser utredes. Dette må skje før myndighetene tar stilling til om konsesjon skal gis eller ikke. Bjerke ser likevel at ferdigbehandlede prosjekter med konsesjon også blir løftet opp i domstolene. – Et utviklingstrekk de senere år har vært at det som i utgangspunktet er ordinære skjønnssaker til utmåling av ekspropriasjonserstatning blir arena for omkamper om prosjekter som er ferdigbehandlet av konsesjonsmyndighetene og endelig vedtatt. I noen av disse sakene reises det innsigelse mot gyldigheten av ekspropriasjonstillatelsen og den underliggende konsesjonen for tiltaket. Hun mener det ikke er like opplagt at denne typen politisk diskusjon - knyttet til prosjekter som allerede er konsedert - skal ha en plass i domstolene. – Så vidt jeg vet har ingen slike gyldighetsinnsigelser ført frem i retten frem til nå, men utviklingen mot en økende rettsliggjøring av politiske uenigheter skaper likevel en usikkerhet og uforutsigbarhet for den enkelte utbygger, som det må tas hensyn til som del av prosjektutviklingen. En særlig utfordring ligger i de midlertidige forføyningene - en midlertidig avgjørelsesform i domstolen som kan stanse en utbygging på dagen – og potensielt føre til enorme økonomiske tap for kraftutbyggere. Et av de beste tiltakene utbyggere kan gjøre for å sikre seg, er å søke råd hos advokater med særskilt erfaringen innen kraftutbygging, mener Bjerke. – Det er en del særtrekk ved kraftsektoren som det er nødvendig å ha kunnskap om for å kunne håndtere denne typen tvister på best mulig måte. Den kunnskapen og erfaringen opparbeides over tid, og er ikke noe man rekker å skaffe seg i en hektisk fase inn mot en forføyningssak i retten. Og selv om selskapene senere skulle vinne hovedsaken, kan det koste mye å tråkke feil i første runde. Bjerke forklarer videre at man får best resultat der advokatene involveres fra starten av prosjektet. – Da har vi maksimalt med innsyn, og mulighet for å gi de beste rådene både løpende underveis og dersom noe skulle gå galt i kritiske faser. Erfaringsmessig har vi hatt stor nytte av å kunne bygge på en lang historikk med involvering i prosjektet og god kjennskap til det som har skjedd. Vi mener denne kontinuiteten er mye verdt, og gjør jobben enklere både for oss og for aktørene vi bistår. Men, selv med god rådgivning og godt samarbeid underveis, er det ingen garanti for at rettslige prosesser og domstolsbehandling unngås. Dersom en berørt part ønsker å initiere en rettslig prosess for å få satt konsesjonen til side, må man være beredt til å håndtere situasjonen, mener Bjerke. I slike tilfeller bør advokater med kompetanse og erfaring fra kraftsektoren involveres for å tilrettelegge prosessen, slik at det ikke påfører utbyggeren unødvendige økonomiske tap og forsinkelser. – Tidlig involvering er viktig, men viktigst i de sakene hvor konflikten kommer rundt utbyggingen. Det er lettere å håndtere en stor tvist når man kjenner prosjektet godt. En annen konflikt som jevnlig dukker opp i forbindelse med kraftutbygginger kan være tvister mellom entreprenører og byggherre, gjerne som følge av at det dukker opp uforutsette og kostbare faktorer i byggeprosessen. – Dette har vi så langt sett oftest i vannkraftsektoren, hvor eksempelvis tunneldrivingen kan være opphav til uforutsette kostnader, og utbyggingen plutselig blir mer kostbar enn planlagt. Her er det mulig å regulere risikoen i kontrakten på forhånd, og bruk av rådgivere som har bred erfaring med hvilke typetilfeller av risikoforhold som kan være aktuelle, kan vise seg svært verdifullt. Kontraktsfesting av risikofordelingen gir forutsigbarhet for begge parter fra et tidlig stadium, og gir begge en reell mulighet til å tilrettelegge og sikre seg som de selv mener er best for den situasjon at risikoen faktisk skulle materialisere seg. – Det er vesentlige summer involvert ved kraftutbygginger, og å hente inn juridisk rådgivning fra et tidlig stadium er en klok investering for å tilrettelegge for håndtering av utfordringer som måtte komme senere i prosessen. – Det vil som regel lønne seg på sikt, sier Bjerke avslutningsvis.
Tall fra FNs klimapanel (IPCC) viser at en fjerdedel av alt CO2-utslipp er knyttet til energiproduksjon, og panelet anslår at innen 2050 må mellom 70 og 85 prosent av all strømproduksjon komme fra fornybare kilder – om vi ønsker å motvirke de verste konsekvensene av global oppvarming. Norge er allerede omtrent selvforsynt med fornybar strøm, fra både vann-, vind-, og varmekraft. Og siden vi er knyttet til det europeiske kraftsystemet, har Norge også anledning til å eksportere grønn kraft til kontinentet – som ikke har samme tilgang på fornybare energiressurser – og dermed bidra videre til det globale tiltaket for å minske bruken av fossil energi. Men – i tilknytning til kraftutbygginger vil det kunne forekomme tvister mellom aktører med motstridende interessefelt, eksempelvis grunnet miljø- og naturvernhensyn, forklarer Mari Reitzel Bjerke, advokat og partner i Haavind. – Vi ser en generell konfliktutvikling mellom overordnede klimatiltak, og den lokale påvirkningen hos de som blir direkte berørt av disse tiltakene, forklarer Bjerke. Hun opplever debatten som tidvis svært polarisert, og at aktører på hver kant fort går i skyttergraver. Motstand mot utbygging er for tiden sterkest knyttet til vindkraft, opplyser hun. – De involverte i en rettslig konflikt er ofte utbyggerne på den ene siden, og direkte berørte grunneiere og rettighetshavere på den andre siden. Blant de som har innsigelser mot utbygginger finner vi også miljøvernorganisasjoner, som normalt frembringer mer generelle samfunnsmessige interesser, eksempelvis knyttet til biologisk mangfold. Bjerke påpeker at tildeling av konsesjoner er styrt av energiloven. – Det vil alltid være både fordeler og ulemper forbundet med et fornybarprosjekt. I konsesjonsvurderingen skal disse fordelene og ulempene veies mot hverandre før det besluttes om konsesjon skal gis eller ikke. Det er en forutsetning at prosjektet samlet sett anses samfunnsmessig rasjonelt å bygge ut. Gjør det ikke det, må konsesjonssøknaden avslås – og det skjer regelmessig. Blant alle meldte og omsøkte vindkraftanlegg har eksempelvis færre enn halvparten fått konsesjon, forteller Bjerke. – Men dette elementet forsvinner fort i debatten. Samtidig har Bjerke sett at den politiske uenigheten om kraftutbygging stadig oftere blir løftet inn i domstolene. Dette er en utvikling som potensielt kan koste kraftprodusenter dyrt, mener hun. Det er et hovedskille mellom prosjekter som er innvilget endelig konsesjon, og prosjekter som er på planleggings- og høringsstadiet, forklarer hun videre. – De sistnevnte prosjektene er – og skal være – gjenstand for politisk debatt, hvor berørte parter skal høres, og konsekvenser utredes. Dette må skje før myndighetene tar stilling til om konsesjon skal gis eller ikke. Bjerke ser likevel at ferdigbehandlede prosjekter med konsesjon også blir løftet opp i domstolene. – Et utviklingstrekk de senere år har vært at det som i utgangspunktet er ordinære skjønnssaker til utmåling av ekspropriasjonserstatning blir arena for omkamper om prosjekter som er ferdigbehandlet av konsesjonsmyndighetene og endelig vedtatt. I noen av disse sakene reises det innsigelse mot gyldigheten av ekspropriasjonstillatelsen og den underliggende konsesjonen for tiltaket. Hun mener det ikke er like opplagt at denne typen politisk diskusjon - knyttet til prosjekter som allerede er konsedert - skal ha en plass i domstolene. – Så vidt jeg vet har ingen slike gyldighetsinnsigelser ført frem i retten frem til nå, men utviklingen mot en økende rettsliggjøring av politiske uenigheter skaper likevel en usikkerhet og uforutsigbarhet for den enkelte utbygger, som det må tas hensyn til som del av prosjektutviklingen. En særlig utfordring ligger i de midlertidige forføyningene - en midlertidig avgjørelsesform i domstolen som kan stanse en utbygging på dagen – og potensielt føre til enorme økonomiske tap for kraftutbyggere. Et av de beste tiltakene utbyggere kan gjøre for å sikre seg, er å søke råd hos advokater med særskilt erfaringen innen kraftutbygging, mener Bjerke. – Det er en del særtrekk ved kraftsektoren som det er nødvendig å ha kunnskap om for å kunne håndtere denne typen tvister på best mulig måte. Den kunnskapen og erfaringen opparbeides over tid, og er ikke noe man rekker å skaffe seg i en hektisk fase inn mot en forføyningssak i retten. Og selv om selskapene senere skulle vinne hovedsaken, kan det koste mye å tråkke feil i første runde. Bjerke forklarer videre at man får best resultat der advokatene involveres fra starten av prosjektet. – Da har vi maksimalt med innsyn, og mulighet for å gi de beste rådene både løpende underveis og dersom noe skulle gå galt i kritiske faser. Erfaringsmessig har vi hatt stor nytte av å kunne bygge på en lang historikk med involvering i prosjektet og god kjennskap til det som har skjedd. Vi mener denne kontinuiteten er mye verdt, og gjør jobben enklere både for oss og for aktørene vi bistår. Men, selv med god rådgivning og godt samarbeid underveis, er det ingen garanti for at rettslige prosesser og domstolsbehandling unngås. Dersom en berørt part ønsker å initiere en rettslig prosess for å få satt konsesjonen til side, må man være beredt til å håndtere situasjonen, mener Bjerke. I slike tilfeller bør advokater med kompetanse og erfaring fra kraftsektoren involveres for å tilrettelegge prosessen, slik at det ikke påfører utbyggeren unødvendige økonomiske tap og forsinkelser. – Tidlig involvering er viktig, men viktigst i de sakene hvor konflikten kommer rundt utbyggingen. Det er lettere å håndtere en stor tvist når man kjenner prosjektet godt. En annen konflikt som jevnlig dukker opp i forbindelse med kraftutbygginger kan være tvister mellom entreprenører og byggherre, gjerne som følge av at det dukker opp uforutsette og kostbare faktorer i byggeprosessen. – Dette har vi så langt sett oftest i vannkraftsektoren, hvor eksempelvis tunneldrivingen kan være opphav til uforutsette kostnader, og utbyggingen plutselig blir mer kostbar enn planlagt. Her er det mulig å regulere risikoen i kontrakten på forhånd, og bruk av rådgivere som har bred erfaring med hvilke typetilfeller av risikoforhold som kan være aktuelle, kan vise seg svært verdifullt. Kontraktsfesting av risikofordelingen gir forutsigbarhet for begge parter fra et tidlig stadium, og gir begge en reell mulighet til å tilrettelegge og sikre seg som de selv mener er best for den situasjon at risikoen faktisk skulle materialisere seg. – Det er vesentlige summer involvert ved kraftutbygginger, og å hente inn juridisk rådgivning fra et tidlig stadium er en klok investering for å tilrettelegge for håndtering av utfordringer som måtte komme senere i prosessen. – Det vil som regel lønne seg på sikt, sier Bjerke avslutningsvis.
Tall fra FNs klimapanel (IPCC) viser at en fjerdedel av alt CO2-utslipp er knyttet til energiproduksjon, og panelet anslår at innen 2050 må mellom 70 og 85 prosent av all strømproduksjon komme fra fornybare kilder – om vi ønsker å motvirke de verste konsekvensene av global oppvarming. Norge er allerede omtrent selvforsynt med fornybar strøm, fra både vann-, vind-, og varmekraft. Og siden vi er knyttet til det europeiske kraftsystemet, har Norge også anledning til å eksportere grønn kraft til kontinentet – som ikke har samme tilgang på fornybare energiressurser – og dermed bidra videre til det globale tiltaket for å minske bruken av fossil energi. Men – i tilknytning til kraftutbygginger vil det kunne forekomme tvister mellom aktører med motstridende interessefelt, eksempelvis grunnet miljø- og naturvernhensyn, forklarer Mari Reitzel Bjerke, advokat og partner i Haavind. – Vi ser en generell konfliktutvikling mellom overordnede klimatiltak, og den lokale påvirkningen hos de som blir direkte berørt av disse tiltakene, forklarer Bjerke. Hun opplever debatten som tidvis svært polarisert, og at aktører på hver kant fort går i skyttergraver. Motstand mot utbygging er for tiden sterkest knyttet til vindkraft, opplyser hun. – De involverte i en rettslig konflikt er ofte utbyggerne på den ene siden, og direkte berørte grunneiere og rettighetshavere på den andre siden. Blant de som har innsigelser mot utbygginger finner vi også miljøvernorganisasjoner, som normalt frembringer mer generelle samfunnsmessige interesser, eksempelvis knyttet til biologisk mangfold. Bjerke påpeker at tildeling av konsesjoner er styrt av energiloven. – Det vil alltid være både fordeler og ulemper forbundet med et fornybarprosjekt. I konsesjonsvurderingen skal disse fordelene og ulempene veies mot hverandre før det besluttes om konsesjon skal gis eller ikke. Det er en forutsetning at prosjektet samlet sett anses samfunnsmessig rasjonelt å bygge ut. Gjør det ikke det, må konsesjonssøknaden avslås – og det skjer regelmessig. Blant alle meldte og omsøkte vindkraftanlegg har eksempelvis færre enn halvparten fått konsesjon, forteller Bjerke. – Men dette elementet forsvinner fort i debatten. Samtidig har Bjerke sett at den politiske uenigheten om kraftutbygging stadig oftere blir løftet inn i domstolene. Dette er en utvikling som potensielt kan koste kraftprodusenter dyrt, mener hun. Det er et hovedskille mellom prosjekter som er innvilget endelig konsesjon, og prosjekter som er på planleggings- og høringsstadiet, forklarer hun videre. – De sistnevnte prosjektene er – og skal være – gjenstand for politisk debatt, hvor berørte parter skal høres, og konsekvenser utredes. Dette må skje før myndighetene tar stilling til om konsesjon skal gis eller ikke. Bjerke ser likevel at ferdigbehandlede prosjekter med konsesjon også blir løftet opp i domstolene. – Et utviklingstrekk de senere år har vært at det som i utgangspunktet er ordinære skjønnssaker til utmåling av ekspropriasjonserstatning blir arena for omkamper om prosjekter som er ferdigbehandlet av konsesjonsmyndighetene og endelig vedtatt. I noen av disse sakene reises det innsigelse mot gyldigheten av ekspropriasjonstillatelsen og den underliggende konsesjonen for tiltaket. Hun mener det ikke er like opplagt at denne typen politisk diskusjon - knyttet til prosjekter som allerede er konsedert - skal ha en plass i domstolene. – Så vidt jeg vet har ingen slike gyldighetsinnsigelser ført frem i retten frem til nå, men utviklingen mot en økende rettsliggjøring av politiske uenigheter skaper likevel en usikkerhet og uforutsigbarhet for den enkelte utbygger, som det må tas hensyn til som del av prosjektutviklingen. En særlig utfordring ligger i de midlertidige forføyningene - en midlertidig avgjørelsesform i domstolen som kan stanse en utbygging på dagen – og potensielt føre til enorme økonomiske tap for kraftutbyggere. Et av de beste tiltakene utbyggere kan gjøre for å sikre seg, er å søke råd hos advokater med særskilt erfaringen innen kraftutbygging, mener Bjerke. – Det er en del særtrekk ved kraftsektoren som det er nødvendig å ha kunnskap om for å kunne håndtere denne typen tvister på best mulig måte. Den kunnskapen og erfaringen opparbeides over tid, og er ikke noe man rekker å skaffe seg i en hektisk fase inn mot en forføyningssak i retten. Og selv om selskapene senere skulle vinne hovedsaken, kan det koste mye å tråkke feil i første runde. Bjerke forklarer videre at man får best resultat der advokatene involveres fra starten av prosjektet. – Da har vi maksimalt med innsyn, og mulighet for å gi de beste rådene både løpende underveis og dersom noe skulle gå galt i kritiske faser. Erfaringsmessig har vi hatt stor nytte av å kunne bygge på en lang historikk med involvering i prosjektet og god kjennskap til det som har skjedd. Vi mener denne kontinuiteten er mye verdt, og gjør jobben enklere både for oss og for aktørene vi bistår. Men, selv med god rådgivning og godt samarbeid underveis, er det ingen garanti for at rettslige prosesser og domstolsbehandling unngås. Dersom en berørt part ønsker å initiere en rettslig prosess for å få satt konsesjonen til side, må man være beredt til å håndtere situasjonen, mener Bjerke. I slike tilfeller bør advokater med kompetanse og erfaring fra kraftsektoren involveres for å tilrettelegge prosessen, slik at det ikke påfører utbyggeren unødvendige økonomiske tap og forsinkelser. – Tidlig involvering er viktig, men viktigst i de sakene hvor konflikten kommer rundt utbyggingen. Det er lettere å håndtere en stor tvist når man kjenner prosjektet godt. En annen konflikt som jevnlig dukker opp i forbindelse med kraftutbygginger kan være tvister mellom entreprenører og byggherre, gjerne som følge av at det dukker opp uforutsette og kostbare faktorer i byggeprosessen. – Dette har vi så langt sett oftest i vannkraftsektoren, hvor eksempelvis tunneldrivingen kan være opphav til uforutsette kostnader, og utbyggingen plutselig blir mer kostbar enn planlagt. Her er det mulig å regulere risikoen i kontrakten på forhånd, og bruk av rådgivere som har bred erfaring med hvilke typetilfeller av risikoforhold som kan være aktuelle, kan vise seg svært verdifullt. Kontraktsfesting av risikofordelingen gir forutsigbarhet for begge parter fra et tidlig stadium, og gir begge en reell mulighet til å tilrettelegge og sikre seg som de selv mener er best for den situasjon at risikoen faktisk skulle materialisere seg. – Det er vesentlige summer involvert ved kraftutbygginger, og å hente inn juridisk rådgivning fra et tidlig stadium er en klok investering for å tilrettelegge for håndtering av utfordringer som måtte komme senere i prosessen. – Det vil som regel lønne seg på sikt, sier Bjerke avslutningsvis.
Energi og energirettslig rådgivning Klikk her
Energi og energirettslig rådgivning Klikk her

-->

native haavind
Powered by Labrador CMS